Viser arkivet for stikkord rock

A Thousand Trees

Wayne Rooney er en stor fan av de tre waliserne i Stereophonics. Søker du litt i engelse tabloidaviser finnmer du flere historier om Rooney, kjæresten og kompiser på konsert, backstage og på hotellromfester. Da Wayne og hans kjære Coleen McLoughlin giftet seg, leide Rooney like godt bandet til en egen konsert i løpe av den ukes lange bryllupsfeiringen i Italia.

Stereophonics synger ikke akkurat om fotball, men i låta A Thousand Trees forteller de om en fotballtrener som (med rette eller urett) blir beskyldt for seksuelle overgrep mot mindreårige; en lokal helt som blir revet ned fra pidestallen:
Got his name knocked up above the sports ground gates
And they’re ripping them down, stamping the ground

Ellers har de en låt som heter Maybe Tomorrow, et utrykk de fleste fotballfans nok har brukt mer enn en gang.

Wayne Rooney har forresten også tittelen på Stereophonics album fra 2001 Just Enough Education To Perform tatovert på underarmen,

en tittel som vel hadde passet bra, enten han hadde hørt om Stereophonics eller ei.

Archgranate

Bratseth besto av fire fotballinteresserte fyrer i 30-årsalderen fra Köln og Düsseldorf. For undergrunnsbandet Bratseth var undergrunnslagene Köln og Düsseldorf de viktigste, men de husket Rune Bratseth godt fra tiden hans i Werder Bremen – og dessuten syntes de Bratseth var et morsomt navn.
Men gutta har hentet norsk inspirasjon til mer enn bare bandnavnet. Gruppa var på konsert i Düsseldorf med et av sine favorittband, Turboneger. Her gjorde Hank von Helvetes omgang med eksplosiver i baken uutslettelig inntrykk. Derav navnene på de to Bratsethplatene; Rockrakete og Arschgranate. Bratseth er også store fans av Gluecifer.
De sendte en CD til Rune Bratseth for noen år siden, men de hørte aldri noe fra ham.
Restene av Bratseth finner du i dag her

Rosenborgdirektør og tidligere landslagskaptein Rune Bratseth var stor i tyskland. Etter et par år i Rosenborgdrakta be Bratseth kjøpt av Bundesligaklubben Werder Bremen. Han ble umiddelbart en suksess. Som midtstopper var han med å vinne den tyske serien allerede året etter, sesongen 1987/88. Han var stekt medvirkende til at klubben ble nummer to i cupen to år på rad, i 1989 og i 1990, før de endelig vant ved å slå FC Köln i finalen i 1991. Hans kanskje største øyeblikk var da Werder Bremen vant den europeiske cupvinnercupen i 1992. I finalen slo de AS Monaco FC 2 – 0. I 1992/93 vant Bratseth og Werder Bremen den tyske ligaen nok en gang.

Tilnavnet «Der Elk» fikk han på grunn av nasjonalitet, men og definitivt på grunn av løpesett og kroppsbygning. De hang til og med et elgegevir på plassen hans i Werder-garderoben, og det henger visstnok ennå i klubbhuset. For Rune Bratseth er langt fra glemt. Rett som det er blir han intervjuet i tysk fotballpresse, og flere ganger er han blitt nevnt som mulig managerkandidat i tyske Bundesligaklubber.

Der Afro von Paul Breitner

Paul Breitner fikk tilnavnet ”Der Afro” på grunn av sitt store, krøllete hår.


Som bildet viser var Breitner fullt på høyde med Kevin Keegan

I 1996 ga de tyske (skøyer)punkerne Die Ärzte ut en snaue to minutters hyldest til Breitners hårmanke. Låta er fra Le Frisur, et konseptalbum om nettopp frisyrer.

Paul Breitner var villmannen og rebellen i tysk fotballs storhetstid. Han startet som eventyrlysten venstreback, men nøyaktig som i sitt politiske ståsted flyttet han seg etter hvert inn mot midten. Både for Real Madrid og etter sitt comeback på landslaget inntok han rollen som midtbanegeneral.

Breitner slo gjennom som 19-åring på et Bayern München i ferd med å etablere seg som et av Europas beste lag; med spillere som Franz Beckenbauer, Sepp Maier og Gerd Müller. Kort tid før sin 21-års fødselsdag var han med å vinne EM for Vesttyskland og to år senere scoret han på det uhyre viktige straffesparket som brakte Vesttyskland ajour i VM-finalen mot Nederland. Til back å være vandret Breitner ualminnelig fritt rundt på banen, men han var taktisk og teknisk sterk og i besittelse av et knallhardt spark, som sammen med den imponerende hårmanken skulle bli hans varemerke.

Utenfor banen forsøkte Breitner å gjøre seg til ikon for maoistene og ble blant annet berømt foreviget lesende kommunistisk propaganda med en Mao-plakat i bakgrunnen. Skulle Breitner ha vært oppriktig kommunist kunne han neppe ha valgt en dårligere karrierevei enn ved å spille for de to høyreorienterte høyborgene Bayern München og Real Madrid (som han sluttet seg til i 1974). Snarere var Breitner en provokatør; alltid på kant med autoriteter, inkludert lagkammeraten, den erklært konservative Franz Beckenbauer. I takt med maoismens generelle nedtur – og viktige sponsorkontrakter – trakk Breitner seg lengre og lengre vekk fra politiske manifestasjoner. Men han var den eneste spileren som sto opp mot den argentinske militærjuntaen og boikottet VM i 1978.

Etter en lengre landslagspause vendte han i 1982 tilbake og var med på å sikre Tyskland sølv og ved samme anledning bli den første europeiske spiller som har scoret i to VM-finaler.

Den skjeggprydede mannen med jernansiktet var aldri redd for å si hva han mente, noe som stadig skapte kontroverser. Den største oppsto utvilsomt på slutten av 90-tallet, da han var landslagssjef kun i 17 timer. Etter å ha fått jobben, kvesset han pennen mot flere sentrale skikkelser i forbundet, og slikt ble selvsagt for drøy kost. En fin fyr, som scorte fine mål:

Nice One Cyril

Cyril Knowles spilte 401 ligakamper i forsvaret til Tottenham Hotpurs, og scorte 15 mål. Sangen Nice One Cyril er tilegnet Cyril Bowles, og ble laget i anledning cupfinalen i ’73.

Men historien beginner litt før det: I 1972 lanserte bakerikjeden Wonderloaf en reklamekampanje, laget av senere Oscarvinner Alan Parker og reiseskribent Peter Mayle. Reklamen involverte bakere som skrøt av hverandres bakst. Den siste bakeren het Cyril og sluttreplikken lød derfor nice one, Cyril_. Tottenhamfansen plukket opp uttrykket og knyttet det til sin elskede venstrebeck Cyril Knowles. Først som et tribunerop, før en gruppe som kalte seg the Cockerel Chorus spilte den inn og ga den ut på plate. Mannen bak låta var en viss Harold Spiro, en låtskriver på 70-tallet hvis største hit var Olivia Newton John’s Long Live Love. Han skrev også We’re On The Ballwe-re-on-the-ball som Ant & Dec gjorde som offisiell England-sang i 2002. Nice One Cyril vant faktisk en Ivor Novello award, en årlig musikkbransjepris som deles ut i England.

Låta lå 12 uker på hitlistene i England, med en 14. plass som beste plassering

Et par av Cyril Knowles mål var viktigre enn de fleste: 1974-75 sesongen var vanskelig for Cyril og Tottenham. Knowles spilte stadig mindre på grunn av skader, og Spurs klarte ikke å kjempe seg bort fra bunnen av tabellen. I april var det krise. Bare to seiere i de siste tre kampene kunne redde klubben. Knowles spilte en avgjørende rolle i 2 – 0 seieren hjemme i nedrykkskampen mot naboene fra Chelsea, men laget hans var fortsatt ikke på trygg grunn. Bare seier over Europacupfinalistene Leeds vile redde dagen. Nesten 50.000 fans trengte seg inn på White Hart Lane for å se lagets skjebne bli avgjort. To mål av Cyril hjalp Spurs til en minneverdig og helt avgjørende 4-2 seier, og utløste elleville jubelscener blant fansen. Det var de to siste målene han scorte for Tottenham.

Broren hans, Peter, var en svært talentfull ving på Wolverhampton, men la tidlig opp for å slutte seg til Jehovahs Vitner. Han har også fått en sang, den kan du høre her

Football Song

The Speedtwins fra Arnheim var et av Nederlands aller første punkband. De hadde en engelsk vokalist, Jody Daniel. Strengt tatt var de vel et band som bestemte seg for å spille punk, heller enn punkere som startet band. Som så mange andre av de første punkbandene. Men politisk engasjerte var de; som her i Football Song.

All together now: “We… hate… football!”. Låta er en protest mot Nederlands deltakelse i fotbal-VM i Argentina i 1978: They are all for freedom and human rights, but when football time comes they got balls in their eyes

Du finner den på denne samleplata:

The Man Don't Give a Fuck






På coveret til singelen The Man Don’t Give a Fuck ser du Cardiffspilleren Robin Friday gjøre en obskøn gest til Luton Town keeper Milija Aleksic. Bildet og låta er ledsaget av teksten: This record is dedicated to the memory of Robin Friday, 1952 to 1990, and his stand against the ‘Man’.

Robin Friday startet karrieren i den nå nedlagte Walthamstow Avenue fotballklubb. Etter hvert skiftet han klubb, til Hayes. En fredag opplevde klubben å måtte starte kampen med bare ti spillere; Friday satt nemlig på den lokale puben og måtte bare drikke opp halvliteren sin. Da han endelig entret banen, ti minutter etter avspark, var han tydelig beruset og surret rundt på gressmatta. Naturligvis ignorerte motstanderne ham – helt til han scoret kampens eneste mål.

I 1973 fikk han sin første proffkontrakt, med Reading. Men Friday levde livet som han spilte fotball. Til tross for at han kunne virke noe spinkel, var han en tøffing som både tok imot og ga juling både på og utenfor banen. Og ikke bare la han opp til en haug med scoringer og bøttet inn mål. Av banen løp han løpsk i Reading, og bøttet innpå pints, joints, piller – og tok i mot enhver kvinne som kom hans vei med åpne armer. Hvis George Best var fotballens første popstjerne, var Robin spillets første rockestjerne. Friday’s utenomsportslige aktiviteter fikk et slikt ry at besøkende speidere fra toppklubbene – og de var mange – nektet å signere en mann med så mange uforutsigbare handlinger.
I mars 1976 spilte Reading mot Tranmere Rovers – dessverre i en tid da kampene i de lavere divisjoner aldri ble vist på TV. Friday lå og lurte like utenfor venstre hjørne av boksen da ballen ble slått over til ham. Han hoppet høyt opp i luften, dempet ballen på brystet, med ryggen til mål, snurret rundt 180 grader, og banket ballen i nettet på hel volley. Dommeren den kvelden, Clive Thomas, slo hendene for ansiktet i vantro, og sa etterpå: “even up against the likes of Pele and Cruyff that rates as the best goal I have ever seen”. Sarkastisk svarte Friday at dommeren burde komme oftere, siden han pleide å gjøre sånt hver uke!
Etter å ha vært sterkt delaktig i å skyte Reading opp i tredjedivisjon i 1976, feiret han hardt hele sommeren – det var starten på undergangen. Men Friday fikk en sjanse til, i Cardiff.

I debuten for Waliserne introduserte han seg for Fulhams Bobby Moore ved å klemme ballene hans – og score to mål. Dagen før hadde han blitt arrestert for sniking på toget fra Reading til Cardiff. Robin Friday holdt bare tjuefem kamper med Cardiff før han forlot fotballen for godt. 31. oktober 1977 spilte Cardiff mot Brighton. På Brighton spilte BBCs kommende fotballekspert Mark Lawrenson. Friday havnet i en konflikt med Lawrenson på banen, og sparket ham i ansiktet. Friday fikk rød kort og måtte forlate banen. I garderoben bokstavlig talt dreit han i Lawrensons treningsbag! Han spilte aldri en profesjonell kamp igjen – etter eget utsagn fordi han hadde fått nok av folk som skulle fortelle ham hva han skal gjøre. Reading-manager Maurice Evans sa til Friday: “Hvis du bare kunne roe deg en tre, fire år, kan du spille for England.” Friday skal ha svart med spørsmålet «Hvor gammel er du?" Evans fortalte ham det, og Friday svarte: “I’m half your age and I’ve lived twice your life.”

Tolv år senere ble han funnet død. Offisielt av hjertestans, men det ryktes at hjertet stoppet som følge av en overdose heroin. Hundrevis av mennesker deltok i begravelsen hans, og i 2000 kåret Readingfansen ham med overveldende flertall til “Player of the Millennium". En fin hyllest til en unik fotballpersonlighet.

Fotball i Tistedalen

Roy Willy Olsen hang ofte rundt der gutta spilte fotball i Tisdærn’, og som den grasrotpoeten han var skrev Roy Willy også om fotball.

I låta Fotball i Tistedalen, som han også spilte inn som Tistedalen stadion, hører vi om et lokaloppgjør mellom dalens helter og Kvik Halden.
Og Tistedalen stiller ikke opp med helfullt lag, både senterhalf og høyrebeck er edrue i dag.

Først får du Roy Willys egen versjon, og så Jo Nesbøs nytapping.

Roy Willy Olsen levde hele sitt 50-årige liv i Tistedalen. Han kan godt sies å ha vært en bygdeoriginal, men han hadde et stort hjerte, og ikke minst; han hadde sjel! En rar og oppriktig sjel som beskrev det den opplevde i form av viser. Viser som har kvaliteter på høyde med det beste i Norge. Viser som kjente artister har lånt. Blant annet er deLillos “Baker Lund” skrevet av Roy Willy Olsen.

I løpet av sitt forholdsvis korte liv skrev Roy Willy Olsen mer enn 100 viser om små hverdagshendelser som ofte var et oppgjør med et samfunn som aldri lot han passe helt inn.

I år 2000 gikk Jo Nesbø, Henning Kvitnes, Lynni Treekrem, Geir Sundstøl, brødrene Haugen fra Hellbillies, Lars Lillo Stenberg og mange flere sammen for å lage en hyllest-CD med Roy Willy sine viser.

Akkurat som Alf Prøysen, Hank Williams eller Cornelis Vreeswijk kunne han få folk til å le av det tragiske og grine av det morsomme – eller var det motsatt? skriver Levi Henriksen om ham på sidene til Roy Willy Olsen-gruppa på Facebook. Klikk deg inn dit, les mer, hør mer – og bli medlem!

Audun Berge skal ha takk for denne oppdagelsen!

Cupfinalen

Et fotballåt bare i navnet, men en skeiv og høyst medrivende, autentisk norsk new wave som fortsatt lar seg høre gjentatte ganger. Blaupunkt var et norsk nyveiv-band som eksisterte mellom 1978 og 1982. Bandet ble opprinnelig grunnlagt under navnet Ski Patrol, men skiftet snart til Blaupunkt. Bandet besto av Kåre Berntzen og Harald Haakstad (gitar), Bjørn Rølla (bass), Tone Rønning (vokalist) og Ola Snortheim (trommer). I 1980 ga denne besetningen ut en EP med tre sanger, Cupfinalen, Jostein og elskerinna til Torstein og Wenche Myhres klassiker «La meg være ung», som ble en undergrunnshit. Etter denne utgivelsen sluttet Snortheim for å satse på De Press.
Selv om Blaupunkt ikke sto tilbake for samtidige band med hensyn til kreativitet og intensitet, oppnådde bandet verken den samme suksessen eller det samme ettermælet som band som Kjøtt, The Aller Værste!, De Press og The Cut.

Cupfinalen i 72 ble spilt 22. oktober på Ullevål stadion. Der så 17 700 tilskuere at Brann ble Norgesmester ved å slå Rosenborg 1–0. Målscorer for Brann var Jan Erik Osland som scoret i det 13. minutt. Dommer var Kjell Wahlen. Dette var tredje gangen Brann vant et Norgesmesterskap.

I England spilte kjente og kjære navn som Jackie Charlton, George Graham, Charlie George, Billy Bremner og Peter Lorimer om cup-gullet. Det var altså Leeds mot Arsenal, og FA Cupfinalen gikk av stabelen 6. mai, på Wembley. Don Revies Leeds var et formidabelt lag tidlig på 70-tallet, og ble for sterke for Arsenal. Man of the match be Allan Clarke som scoret vinnermålet.

http://www.ultra-pop.org skal ha takk for at jeg fikk lagt ut denne låta.

Global Fußball OK!

I dag lanserers FIFA 10 under mottoet How Big Can Football Get? Spillet slippes på 18 språk i 37 land. Tyskarna från Lund gir tommelen opp og sier Global Fußball OK!
Tyskarna från Lund er et prosjekt fra humorgruppen Varanteatern. Låta var uoffisiell sang til VM 2002 i Japan og Sør-Korea. I rollen som fotballdommer finner du blant annet Ronnie Hellström, Timbuktu og Daddy Boastin. I forkant av VM i Tyskland i 2006, laget Tyskarna från Lund en ny versjon av låta, med navnet Global Fussball 06.
Sammen med Svenska kocklandslaget laget “tyskerne” også den offisielle låta for det svenske kokkelandslagets deltakelse i kokke-OL; Kniven Gaffeln Skeden.

God's Footballer

På Billy Braggs Don’t Try This At Home-album fra 1991 finner du God’s Footballer. En sang inspirert av historien om Wolverhamptonspilleren Peter Knowles:

Peter Knowles var et av de største talentene i engelsk football. 17 år gammel, i oktober 1963, debuterte han i Wolverhamptondrakten mot Leicester. Knowles bøttet inn mål for klubben sin, og alle holdt ham for sikker på landslaget som skule spille VM i 1970. Men slik be det ikke. Sommerferien 1969 spilte han som gjest hos Kansas City Spurs – og så lyset. Vel hjemme la han opp for å slutte seg til Jehovas Vitner. Knowles sa at gud ikke ville at at han skulle skade sin neste: “I cannot be a Christian and a clogger.” Wolverhampton tok ikke innfalet helt alvorlig; først i 1982 ga de opp spillerlisensen hans.

He scores goals on a Saturday
And saves souls on a Sunday
For the Lord says these are the last days
Prepare thyself for the judgement yet to come

When Saturday Comes

En låt for lørdagskvelden. Her er vi i Oi-land, Condemned 84 er et ekte skinheadband som har holdt det gående siden tidlig 80-tall. Har hatt trøbbel med bookinger på grunn av et rykte om bråk. Selv sier de: ”People who come to our gigs don’t come for trouble they come to have a good time, dance their boots off, get pissed and sing their hearts out. It seems certain people are afraid of us for some reason. We ain’t a political band, we’re a patriotic band and play for and to the people we want to play to. Not to trendy posers, but to the people who have stood by through think and thin.”

I remember in the 70’s Doc Marten Boots & Levi Jeans
Standing on the terraces row upon row you couldn’t
catch me on your video show
The old bill never had it sussed the fighting was planned by all of us
We couldn’t afford trainers and designer clothes
We didn’t go to football for a pose

No fences, no cameras in the 70’s
Just fanatical fans royal to please
When Saturday comes 
Amblushing coaches and stoning trains
If you were nicked you’d get the blame
Protect your end till the very last man
In those days a court case didn’t mean a ban
Wear the uniform of aggro every Saturday
Rucking on the terraces home and away
When Saturday comes it’s the time of fun
Stay loyal to your mates and never run

Condemned 84 spilte på Stavanger Punkrockfestival i 2006.

Grease Your Ralph

“Grease Your Ralph” er The Abs hyllest til hentesveisen Ralph Coates

(her avbildet med hår) holdt seg med mot slutten av sin midtstopperkarriere hos Tottenham Hotspur på syttitalet. Coates la støvlene på hylla i 1980, etter et par sesonger med Leyton Orient (der tidligere Odd- og Lillestrømspiller, nå i VIF media, Bjørn Heidenstrøm også spilte på slutten av nittitallet).
7 år senere, i 1987 syntes pop-punkerne fra Newport, Wales at det var på tide å skrive en sang om Mr. Coates og hans tilbøyelighet til å “drape those greasy strands” over sin “shiny” måne.

Like mye som en hyllest til Ralph er vel låta en oppfordring til alle menn med en tiltagende måne om ikke å hente hår.
For Coates absurde hentesveis (som du ser her)

ville aldri holde seg på plass. Sluttresultatet var selvfølgelig at “when Coates tore down Burnley’s wing, his hair travelled a second or two behind him.”
Som the Abs understreker i sangen, mislykkes man i å “grease one’s Ralph” kan resultatet fort bli et Mr. Softee-like utseende:

Ralphs sveis er også hyllet i The Guardian

Ralph Coates er forøvrig en stor helt hos både Burnley (1964–1971) og Tottenham (1971 – 1978). Coates begynte som lærling hos Burnley, og spilte i at 261 kamper for the Clarets. Han hadde sine første to landskamper mens han ennå var Burnleyspiler. For Tottenham ble det i alt 188 opptredener, inkl seieren i UEFA Cupen i 1972. Året etter scorte han vinnermålet for Spurs i Ligacupfinalen.

Hvis du vil kan du treffe Ralph på White Hart Lane der han nå jobber som matchday-vert/omviser.

I Got Election

Lock ‘n’ Loll! Beklager valgdagens lille asiavri i overskriften. I Got Erection St. Pauli edition, er en i aller høyeste grad fotballrelatert rockelåt:

FC St. Pauli “Freibeuter der Liga” (ligaens pirater) er definitivt rock ‘n’ roll, et symbol for punken og relaterte subkulturer. Den unike fanskaren skyldes ikke minst at klubben var den første til å ta et skikkeig oppgjør med, og å bannlyse høyreekstreme supportere. Mange kjente artister, som feks. Asian Dub Foundation har hatt på seg den uoffisielle dødningeskallelogoen eller den brune og hvite hjemmedrakten på scenen, Bad Religion har spilt veldedighetskamp mot 3. laget deres – og Turbonegro spite inn en spesiell versjon av “I Got Erection” med omskrevet tysk tekst for St Pauli.

Låta er også med på denne samlepata, der en rekke punk- og rockeband hyller klubben

Give Us a Goal

På en søndag kveld er det sikkert mange med meg som sitter skuffet igjen etter helgens Tippeliga- eller Premier Leaguerunde og tenker at alt hadde sett annerledes ut hvis laget vårt bare hadde fugt Slades oppfordring:
Stop your fancy footwork now and give us a goal!

Videoen ble skutt på The Goldstone Ground football stadium, hjemmebanen til Brighton & Hove Albion F.C. fra 1902 and 1997, i forbindelse med Albion’s hjemmekamp mot Burnley.

Men var Slade fotballsupportere? Ikke egentlig. Da Wolverhamptonbandet Ambrose Slade kuttet navnet til bare Slade, kuttet de håret også. Fotball- og skinheadkulturen var såpass populær rundt 1969 at selv et rockeband som Slade for en stund adopterte stilen i håp om økt oppmerksomhet. Men fotballinteressen var mest kosmetisk.

Slade som skins

Slade som vi kjenner dem

Noddy har sagt i et intervju at:
“The football thing just started accidentally at one gig when they started singing on their own. We’ve always done this football thing, asking them what team they support and asking for the local chant. One night they just started singing” You’ll Never Walk Alone.’ We stood there and the audience took over. It was tremendous. We’ve kept it in ever since. It was the audience’s idea not ours.
I watch it on the TV but don’t go to matches. I used to watch Walsall and Wolverhampton when I was a kid, but I don’t have time now.
The whole aura of it fascinates me. I saw a clip of some Liverpool supporters at Wembley singing ’You’ll Never Walk Alone’ with all their scarves up, and it knocked me out. Just like one of our gigs.
I’m sure that we appeal to the kids that go to football matches. They support us and they support Slade. I’m sure at least 75 per cent of our fans are football fans.
We get letters from, say Liverpool, which say All we live for is Slade and Liverpool Football Club. Or it might be Slade and Sheffield United, or Slade and Birmingham, or Slade and Spurs.”

0 - 0 a.e.t

I dag er det landskamp. Motstanderen er Makedonia, et land vi bare har møtt en gang tidligere.
Basert på historiske resultater kan det jo passe bra med denne kjærlighetssangen full av fotballmetaforer: No Score After Extra Time (eller 0-0 a.e.t. som den også er kjent som).
06/06-09 (snu litt på et par av tallene så har du dagen i dag) spilte Norge 0 – 0 mot det makedonske landslaget i Skopje.


Bandet heter Thousand Yard Stare og kommer fra Slough i Berkshire, Engand. Klassisk pop med felehjelp av Martin Bell fra The Wonderstuff.

No Score After Extra Time

Shakhtar Donetsk

He had the wooly scarf of Shaktar Donetsk
Nay, the banner of freedom wrung around his neck
Inherited from his father
One of the Ukraine exiles of Yugoslavia

Nok en fin Joe Strummer-låt, fra Mescaleros-albumet Global a go-go:

Shakhtar Donetsk, “The Miners”, eller cuplaget som de gjerne ble kalt på 60-tallet for sin evne til år etter år å kvalifisere seg til den Sovjetiske cupfinalen, er nå Ukrainas beste fotballag. Og fortsatt cup-gode: Shakhtar vant årets UEFA Cup ved å slå Werder Bremen 2 – 1 i finalen i Istanbul (i semifinalen slo de landsmennene Dynamo Kiev 2 – 1).

Tony Adams

I’m waiting for the rays of the morning sun;
somebody tell me clearly, has the new world begun?

Who is that Screaming in Lunar Park?
If they make Tony Adams captain
We could all go screaming in Lunar Park
I say yes oh yes – you should check it out

Tony Adams blir husket og respektert av med- og motspillere som en kompromissløs, men fair, midtstopper og lagleder. På albumet Rock Art And The X-Ray Style med Joe Strummer & The Mescaleros finner du sangen Tony Adams. I følge Joe Strummer er sangen en hyllest til den tidligere Arsenalkapteinen, om enn en subtil sådann.

Til oktobernummeret av Q magazine i 1999 sa Strummer: I realised that I was a phoney. I realised that I didn’t care about anything in the whole universe except for the fact: that Tony Adams should be captain for the England football team. I am a Chelsea fan, have been since about 1971 or so. But when I look at him there’s something great about the man. When you’re watching a team on the field they also represent your culture, your tribe. Also, not a lot of people know this: he plays the piano. A lot better than me for instance, although that wouldn’t make much. What I am saying is that he’s remarkable and shouldn’t be taken for granted.

England is used to worship a brand new band every now and then and throw them away into the ten following minutes. That’ s a vicious behaviour but symptomatic of one certain illness which corrupts the UK. I’ ve written one song about that which is called “Tony Adams” : No one in this f*****g country rose up when he was denied the England armband, whilst he was winning his own fight against alcoholism. People might imagine footy is mundane, sometimes mundane stuff are important. We need people like Tony Adams. At the opposite, England is used to get rid of these kind of people, that’ s disgusting, fortalte han franske Télérama.

Bra mann, Joe Strummer!

Even Men With Steel Hearts

I tider da casuals igjen lager bråk, både her hjemme og ute i Europa, er det fint å trekke fram bikkja på banen:

Even men with steel hearts love to see a dog on the pitch
It generates a warmth around the ground that augurs well for mankind
And that’s what life’s about

Trouble is these days you never see a dog on the pitch.

Bikkja i bakken er et velkjent begrep, men bikkjene er altså på banen også.

Noen ganger til hjelp:
Fotball-VM i England i 1966 fikk en temmelig uvanlig helt, hunden Pickles. Like før VM-turneringen startet, hadde Jules Rimet-pokalen blitt stjålet fra et utstillingslokale. Pickles greide å snuse pokalen frem, innpakket i avispapir lå den gjemt blant noen busker i London.

Noen ganger til irritasjon:
Dommer Tore Hansen ga rødt kort til ei bikkje som løp ut på banen under en 3.-divisjonskamp i Kvinesdal.
I en cupkamp mellom Byåsen og NTNU i 2008 ble Byåsenspiller Gøran Hosen bitt av en hund da han løp etter en ball langs sidelinjen.
Samme år måtte Stokes stjerneving Liam Lawrence stå over et par kamper fordi han tråkket over da han skulle skritte over hunden sin i trappa.
Chic Broadie, tidligere Brentford-keeper, fikk hele karrieren lagt i grus av en bikkje som stormet banen under en kamp i 1970. Hunden tok ut Broadies kne for godt, og keeperen selv oppsummerte episoden slik: Bikkja var kanskje liten, men den var solid.

Men oftest til glede:

Verre var det imidlertid for den indonesiske fotballspilleren Mistar. Han døde, bare 25 år gammel, trampet i hjel av en flokk griser som sprang over treningsfeltet i 1995.

I'm In Love With A Football Hooligan

I asked my baby if she’d like to come & play
She said no way honey it’s a Saturday
I know a place where we can have some fun
Let’s go and see Chelsea try & kill someone!

The Sultans Of Ping FCs I’m In Love With A Football Hooligan
føles som en passende låt å trekke fram etter denne ukens Carling Cup-oppgjør mellom West Ham og Millwall

Oppgjør mellom West Ham- og Millwallfansen er ikke noe nytt. Dette er et av de bitreste oppgjørene i England, til tross for at de knapt noen gang har spilt i samme divisjon. Historien går tilbake til 20-tallet og rivaliseringen mellom to skipsverft på hver sin side av Themsen. The Millwall, London and Surrey docks, var Millwall og The Royal docks var West Ham. Begge klubbene kommer opprinnelig fra Øst-London, men Millwall flyttet over elva, til Sør-London, i 1910. Så var det gangsteroppgjørene; Øst-London hadde the Krays og Sør-London hadde the Richardsons. Også disse gikk løs på hverandre. Historien kjenner få grenser for hat mellom disse to klubbene, men det er er altså mer enn West Ham mot Millwall, det er bydel mot bydel, Øst-London mot Sør-London.

Mer West Ham vs Millwall-slossing kan du se i filmen Green Street:

La Vida Tombola

Hørte denne første gang da jeg så Emir Kusturicas film Maradona på Cinematecet:

Her er et klipp fra filmen, der Manu Chao spiler for Gud:

Og filmen? Veldig severdig, trailer her:

Theme From Sparta FC

Et fantastisk band og en fantastisk låt. Kanskje mest kjent fordi den blir brukt som bakgrunsmusikk på BBCs Final Score. The Falls frontmann Mark E Smith er absolutt en fan av fotball, men dette er ikke en fotballåt. Snarere en parodi på krasse, voldelige fotballsanger. Det er aldri ett å forstå Mark E Smiths tekster, men kanskje prøver han å si at store krigerfolk, som Spartanerne, Korsfarerne, eller kanskje Taliban, kan hende fremstår som en utvalgt og overmenneskelig gruppe, men strengt tatt er de bare som hooligans flest, en gjeng med gutter som liker å få ut litt aggresjon.

Match Of The Day

Big In Japan var en slags omvendt post-punk supergruppe (de fleste ble langt mer kjente for det de gjorde etter at bandet gikk i oppløsning) fra Liverpool. Denne sangen (en av totalt 7 låter de ga ut) er en hommage til BBCs fotbalsending med samme navn; Match Of The Day:

Lover In The Snow

Vokalisten i utmerkede Weezer, Rivers Cuomo, har et stort hjerte for fotball. Eller soccer, som de sier der han kommer fra. Starter med en rørende monolog om fotball, fedre, sykdom og musikk. Selve låta har vel strengt tatt ikke så mye med fotball å gjøre, evt bortsett fra at det kan være godt å gå ut i regnet å sparke til ballen når kjærlighetslivet ikke er på topp? Uansett: Lover In The Snow