Viser arkivet for stikkord give

The Man Don't Give a Fuck






På coveret til singelen The Man Don’t Give a Fuck ser du Cardiffspilleren Robin Friday gjøre en obskøn gest til Luton Town keeper Milija Aleksic. Bildet og låta er ledsaget av teksten: This record is dedicated to the memory of Robin Friday, 1952 to 1990, and his stand against the ‘Man’.

Robin Friday startet karrieren i den nå nedlagte Walthamstow Avenue fotballklubb. Etter hvert skiftet han klubb, til Hayes. En fredag opplevde klubben å måtte starte kampen med bare ti spillere; Friday satt nemlig på den lokale puben og måtte bare drikke opp halvliteren sin. Da han endelig entret banen, ti minutter etter avspark, var han tydelig beruset og surret rundt på gressmatta. Naturligvis ignorerte motstanderne ham – helt til han scoret kampens eneste mål.

I 1973 fikk han sin første proffkontrakt, med Reading. Men Friday levde livet som han spilte fotball. Til tross for at han kunne virke noe spinkel, var han en tøffing som både tok imot og ga juling både på og utenfor banen. Og ikke bare la han opp til en haug med scoringer og bøttet inn mål. Av banen løp han løpsk i Reading, og bøttet innpå pints, joints, piller – og tok i mot enhver kvinne som kom hans vei med åpne armer. Hvis George Best var fotballens første popstjerne, var Robin spillets første rockestjerne. Friday’s utenomsportslige aktiviteter fikk et slikt ry at besøkende speidere fra toppklubbene – og de var mange – nektet å signere en mann med så mange uforutsigbare handlinger.
I mars 1976 spilte Reading mot Tranmere Rovers – dessverre i en tid da kampene i de lavere divisjoner aldri ble vist på TV. Friday lå og lurte like utenfor venstre hjørne av boksen da ballen ble slått over til ham. Han hoppet høyt opp i luften, dempet ballen på brystet, med ryggen til mål, snurret rundt 180 grader, og banket ballen i nettet på hel volley. Dommeren den kvelden, Clive Thomas, slo hendene for ansiktet i vantro, og sa etterpå: “even up against the likes of Pele and Cruyff that rates as the best goal I have ever seen”. Sarkastisk svarte Friday at dommeren burde komme oftere, siden han pleide å gjøre sånt hver uke!
Etter å ha vært sterkt delaktig i å skyte Reading opp i tredjedivisjon i 1976, feiret han hardt hele sommeren – det var starten på undergangen. Men Friday fikk en sjanse til, i Cardiff.

I debuten for Waliserne introduserte han seg for Fulhams Bobby Moore ved å klemme ballene hans – og score to mål. Dagen før hadde han blitt arrestert for sniking på toget fra Reading til Cardiff. Robin Friday holdt bare tjuefem kamper med Cardiff før han forlot fotballen for godt. 31. oktober 1977 spilte Cardiff mot Brighton. På Brighton spilte BBCs kommende fotballekspert Mark Lawrenson. Friday havnet i en konflikt med Lawrenson på banen, og sparket ham i ansiktet. Friday fikk rød kort og måtte forlate banen. I garderoben bokstavlig talt dreit han i Lawrensons treningsbag! Han spilte aldri en profesjonell kamp igjen – etter eget utsagn fordi han hadde fått nok av folk som skulle fortelle ham hva han skal gjøre. Reading-manager Maurice Evans sa til Friday: “Hvis du bare kunne roe deg en tre, fire år, kan du spille for England.” Friday skal ha svart med spørsmålet «Hvor gammel er du?" Evans fortalte ham det, og Friday svarte: “I’m half your age and I’ve lived twice your life.”

Tolv år senere ble han funnet død. Offisielt av hjertestans, men det ryktes at hjertet stoppet som følge av en overdose heroin. Hundrevis av mennesker deltok i begravelsen hans, og i 2000 kåret Readingfansen ham med overveldende flertall til “Player of the Millennium". En fin hyllest til en unik fotballpersonlighet.

Give Us a Goal

På en søndag kveld er det sikkert mange med meg som sitter skuffet igjen etter helgens Tippeliga- eller Premier Leaguerunde og tenker at alt hadde sett annerledes ut hvis laget vårt bare hadde fugt Slades oppfordring:
Stop your fancy footwork now and give us a goal!

Videoen ble skutt på The Goldstone Ground football stadium, hjemmebanen til Brighton & Hove Albion F.C. fra 1902 and 1997, i forbindelse med Albion’s hjemmekamp mot Burnley.

Men var Slade fotballsupportere? Ikke egentlig. Da Wolverhamptonbandet Ambrose Slade kuttet navnet til bare Slade, kuttet de håret også. Fotball- og skinheadkulturen var såpass populær rundt 1969 at selv et rockeband som Slade for en stund adopterte stilen i håp om økt oppmerksomhet. Men fotballinteressen var mest kosmetisk.

Slade som skins

Slade som vi kjenner dem

Noddy har sagt i et intervju at:
“The football thing just started accidentally at one gig when they started singing on their own. We’ve always done this football thing, asking them what team they support and asking for the local chant. One night they just started singing” You’ll Never Walk Alone.’ We stood there and the audience took over. It was tremendous. We’ve kept it in ever since. It was the audience’s idea not ours.
I watch it on the TV but don’t go to matches. I used to watch Walsall and Wolverhampton when I was a kid, but I don’t have time now.
The whole aura of it fascinates me. I saw a clip of some Liverpool supporters at Wembley singing ’You’ll Never Walk Alone’ with all their scarves up, and it knocked me out. Just like one of our gigs.
I’m sure that we appeal to the kids that go to football matches. They support us and they support Slade. I’m sure at least 75 per cent of our fans are football fans.
We get letters from, say Liverpool, which say All we live for is Slade and Liverpool Football Club. Or it might be Slade and Sheffield United, or Slade and Birmingham, or Slade and Spurs.”

Give Him A Ball And A Yard Of Grass