Viser arkivet for stikkord the

Football Song

The Speedtwins fra Arnheim var et av Nederlands aller første punkband. De hadde en engelsk vokalist, Jody Daniel. Strengt tatt var de vel et band som bestemte seg for å spille punk, heller enn punkere som startet band. Som så mange andre av de første punkbandene. Men politisk engasjerte var de; som her i Football Song.

All together now: “We… hate… football!”. Låta er en protest mot Nederlands deltakelse i fotbal-VM i Argentina i 1978: They are all for freedom and human rights, but when football time comes they got balls in their eyes

Du finner den på denne samleplata:

The Man Don't Give a Fuck






På coveret til singelen The Man Don’t Give a Fuck ser du Cardiffspilleren Robin Friday gjøre en obskøn gest til Luton Town keeper Milija Aleksic. Bildet og låta er ledsaget av teksten: This record is dedicated to the memory of Robin Friday, 1952 to 1990, and his stand against the ‘Man’.

Robin Friday startet karrieren i den nå nedlagte Walthamstow Avenue fotballklubb. Etter hvert skiftet han klubb, til Hayes. En fredag opplevde klubben å måtte starte kampen med bare ti spillere; Friday satt nemlig på den lokale puben og måtte bare drikke opp halvliteren sin. Da han endelig entret banen, ti minutter etter avspark, var han tydelig beruset og surret rundt på gressmatta. Naturligvis ignorerte motstanderne ham – helt til han scoret kampens eneste mål.

I 1973 fikk han sin første proffkontrakt, med Reading. Men Friday levde livet som han spilte fotball. Til tross for at han kunne virke noe spinkel, var han en tøffing som både tok imot og ga juling både på og utenfor banen. Og ikke bare la han opp til en haug med scoringer og bøttet inn mål. Av banen løp han løpsk i Reading, og bøttet innpå pints, joints, piller – og tok i mot enhver kvinne som kom hans vei med åpne armer. Hvis George Best var fotballens første popstjerne, var Robin spillets første rockestjerne. Friday’s utenomsportslige aktiviteter fikk et slikt ry at besøkende speidere fra toppklubbene – og de var mange – nektet å signere en mann med så mange uforutsigbare handlinger.
I mars 1976 spilte Reading mot Tranmere Rovers – dessverre i en tid da kampene i de lavere divisjoner aldri ble vist på TV. Friday lå og lurte like utenfor venstre hjørne av boksen da ballen ble slått over til ham. Han hoppet høyt opp i luften, dempet ballen på brystet, med ryggen til mål, snurret rundt 180 grader, og banket ballen i nettet på hel volley. Dommeren den kvelden, Clive Thomas, slo hendene for ansiktet i vantro, og sa etterpå: “even up against the likes of Pele and Cruyff that rates as the best goal I have ever seen”. Sarkastisk svarte Friday at dommeren burde komme oftere, siden han pleide å gjøre sånt hver uke!
Etter å ha vært sterkt delaktig i å skyte Reading opp i tredjedivisjon i 1976, feiret han hardt hele sommeren – det var starten på undergangen. Men Friday fikk en sjanse til, i Cardiff.

I debuten for Waliserne introduserte han seg for Fulhams Bobby Moore ved å klemme ballene hans – og score to mål. Dagen før hadde han blitt arrestert for sniking på toget fra Reading til Cardiff. Robin Friday holdt bare tjuefem kamper med Cardiff før han forlot fotballen for godt. 31. oktober 1977 spilte Cardiff mot Brighton. På Brighton spilte BBCs kommende fotballekspert Mark Lawrenson. Friday havnet i en konflikt med Lawrenson på banen, og sparket ham i ansiktet. Friday fikk rød kort og måtte forlate banen. I garderoben bokstavlig talt dreit han i Lawrensons treningsbag! Han spilte aldri en profesjonell kamp igjen – etter eget utsagn fordi han hadde fått nok av folk som skulle fortelle ham hva han skal gjøre. Reading-manager Maurice Evans sa til Friday: “Hvis du bare kunne roe deg en tre, fire år, kan du spille for England.” Friday skal ha svart med spørsmålet «Hvor gammel er du?" Evans fortalte ham det, og Friday svarte: “I’m half your age and I’ve lived twice your life.”

Tolv år senere ble han funnet død. Offisielt av hjertestans, men det ryktes at hjertet stoppet som følge av en overdose heroin. Hundrevis av mennesker deltok i begravelsen hans, og i 2000 kåret Readingfansen ham med overveldende flertall til “Player of the Millennium". En fin hyllest til en unik fotballpersonlighet.

Grease Your Ralph

“Grease Your Ralph” er The Abs hyllest til hentesveisen Ralph Coates

(her avbildet med hår) holdt seg med mot slutten av sin midtstopperkarriere hos Tottenham Hotspur på syttitalet. Coates la støvlene på hylla i 1980, etter et par sesonger med Leyton Orient (der tidligere Odd- og Lillestrømspiller, nå i VIF media, Bjørn Heidenstrøm også spilte på slutten av nittitallet).
7 år senere, i 1987 syntes pop-punkerne fra Newport, Wales at det var på tide å skrive en sang om Mr. Coates og hans tilbøyelighet til å “drape those greasy strands” over sin “shiny” måne.

Like mye som en hyllest til Ralph er vel låta en oppfordring til alle menn med en tiltagende måne om ikke å hente hår.
For Coates absurde hentesveis (som du ser her)

ville aldri holde seg på plass. Sluttresultatet var selvfølgelig at “when Coates tore down Burnley’s wing, his hair travelled a second or two behind him.”
Som the Abs understreker i sangen, mislykkes man i å “grease one’s Ralph” kan resultatet fort bli et Mr. Softee-like utseende:

Ralphs sveis er også hyllet i The Guardian

Ralph Coates er forøvrig en stor helt hos både Burnley (1964–1971) og Tottenham (1971 – 1978). Coates begynte som lærling hos Burnley, og spilte i at 261 kamper for the Clarets. Han hadde sine første to landskamper mens han ennå var Burnleyspiler. For Tottenham ble det i alt 188 opptredener, inkl seieren i UEFA Cupen i 1972. Året etter scorte han vinnermålet for Spurs i Ligacupfinalen.

Hvis du vil kan du treffe Ralph på White Hart Lane der han nå jobber som matchday-vert/omviser.

Shakhtar Donetsk

He had the wooly scarf of Shaktar Donetsk
Nay, the banner of freedom wrung around his neck
Inherited from his father
One of the Ukraine exiles of Yugoslavia

Nok en fin Joe Strummer-låt, fra Mescaleros-albumet Global a go-go:

Shakhtar Donetsk, “The Miners”, eller cuplaget som de gjerne ble kalt på 60-tallet for sin evne til år etter år å kvalifisere seg til den Sovjetiske cupfinalen, er nå Ukrainas beste fotballag. Og fortsatt cup-gode: Shakhtar vant årets UEFA Cup ved å slå Werder Bremen 2 – 1 i finalen i Istanbul (i semifinalen slo de landsmennene Dynamo Kiev 2 – 1).

Tony Adams

I’m waiting for the rays of the morning sun;
somebody tell me clearly, has the new world begun?

Who is that Screaming in Lunar Park?
If they make Tony Adams captain
We could all go screaming in Lunar Park
I say yes oh yes – you should check it out

Tony Adams blir husket og respektert av med- og motspillere som en kompromissløs, men fair, midtstopper og lagleder. På albumet Rock Art And The X-Ray Style med Joe Strummer & The Mescaleros finner du sangen Tony Adams. I følge Joe Strummer er sangen en hyllest til den tidligere Arsenalkapteinen, om enn en subtil sådann.

Til oktobernummeret av Q magazine i 1999 sa Strummer: I realised that I was a phoney. I realised that I didn’t care about anything in the whole universe except for the fact: that Tony Adams should be captain for the England football team. I am a Chelsea fan, have been since about 1971 or so. But when I look at him there’s something great about the man. When you’re watching a team on the field they also represent your culture, your tribe. Also, not a lot of people know this: he plays the piano. A lot better than me for instance, although that wouldn’t make much. What I am saying is that he’s remarkable and shouldn’t be taken for granted.

England is used to worship a brand new band every now and then and throw them away into the ten following minutes. That’ s a vicious behaviour but symptomatic of one certain illness which corrupts the UK. I’ ve written one song about that which is called “Tony Adams” : No one in this f*****g country rose up when he was denied the England armband, whilst he was winning his own fight against alcoholism. People might imagine footy is mundane, sometimes mundane stuff are important. We need people like Tony Adams. At the opposite, England is used to get rid of these kind of people, that’ s disgusting, fortalte han franske Télérama.

Bra mann, Joe Strummer!

Theme From Sparta FC

Et fantastisk band og en fantastisk låt. Kanskje mest kjent fordi den blir brukt som bakgrunsmusikk på BBCs Final Score. The Falls frontmann Mark E Smith er absolutt en fan av fotball, men dette er ikke en fotballåt. Snarere en parodi på krasse, voldelige fotballsanger. Det er aldri ett å forstå Mark E Smiths tekster, men kanskje prøver han å si at store krigerfolk, som Spartanerne, Korsfarerne, eller kanskje Taliban, kan hende fremstår som en utvalgt og overmenneskelig gruppe, men strengt tatt er de bare som hooligans flest, en gjeng med gutter som liker å få ut litt aggresjon.

Match Of The Day

Big In Japan var en slags omvendt post-punk supergruppe (de fleste ble langt mer kjente for det de gjorde etter at bandet gikk i oppløsning) fra Liverpool. Denne sangen (en av totalt 7 låter de ga ut) er en hommage til BBCs fotbalsending med samme navn; Match Of The Day:

Lover In The Snow

Vokalisten i utmerkede Weezer, Rivers Cuomo, har et stort hjerte for fotball. Eller soccer, som de sier der han kommer fra. Starter med en rørende monolog om fotball, fedre, sykdom og musikk. Selve låta har vel strengt tatt ikke så mye med fotball å gjøre, evt bortsett fra at det kan være godt å gå ut i regnet å sparke til ballen når kjærlighetslivet ikke er på topp? Uansett: Lover In The Snow

Top Of The World

Englands World Cup sang for 1998

We're On The Ball

The Official England World Cup 2002 Song

The Game


Tackhead (også kjent som The Maffia eller Fats Comet) er en gruppe som vel var mest aktive på 80- og tidlig på 90-tallet. De laget musikk i skjæringspunktet melom funk, dub, industriell musikk og electronica; industriell hip hop, om du vil. Tackhead eksperimenterte tidlig med sampling, og på en av singlene samplet de ikke bare the Kop, de fikk en nå legendarisk kommentator med på gjestevokal. Ikke som sample; Brian Moore stilte opp i studio og gjorde jobben “live”.

Tackhead featuring Brian Moore – The Game {You’ll Never Walk Alone}

Strachan

Gordon Strachan, skotten som først utfordret Celtic og Rangers dominans i Skotland med Aberdeen, så ga et solid bidrag til at Manchester United vant FA Cupen i ’85, før han ble solgt og var sterkt medvirkende til at Leeds til slutt beseiret Manchester United og vant den siste sesongen av den gamle fotballigaen før opprettelsen av Premier League. Her hylles Strachan og Leeds av The Hitchers fra Limerick, Ireland.

På grensen til en klubbsang, men inneholder noen så gode formuleringer i forhold til å være gift med en som ikke forstår det store ved fotballen at det får gå . . .

She waited for the match to start
to start a fight up with me.
She said, “what’s that you’re watching?”,
“It’s a Programme about art”.
She said, “A Programme about art?”, I said
“A programme about art” and then the greatest
midfield artist of them all walked out onto the park.
The crowd were on their feet and they whistled and
they cheered for the tiny wee Scotsman
with the copper coloured hair.
She said, “You just don’t care, You never listen you know”
Lukic out to Wetherall and Wetherall to Dorigo.
Dorigo knocks it on to Fairclough, Fairclough looks for Speed.
Now she’s ranting like a lunatic, “I’m switching off that telly”.
“Look at me while I’m talking to you!”
To Strachan now -puts Kelly through
There’s one man pulling all the strings and twenty-two
know damn well who.
The air begins to thicken. Inside the box Strachan has stricken
The gap unfilled -he makes the kill -One-Nil

She waited for the match to start
to start a fight up with me.
She said, “what’s that you’re watching?”,
“It’s a Programme about art”.
She said, “A Programme about art?”, I said
“A programme about art” and then the artist
tackles perfectly and floats over the park
to the waiting Rodney Wallace who knocks
it back in to Deane and now the Deane Machine
to McAllister and McAllister’s just seen
that Gordon Strachan slipped his marker
and he’s free now in space
he’s got ‘em pouring forward spraying the ball
all over the place.
Now Gary Speed is involved again, he steadies the ball.
“am I talking to myself?”, she says, “or talking to the wall?”
“Will you look at me while I’m talking to you!"
To Strachan now -puts Fairclough through
There’s one man pulling all the strings and twenty-two
know damn well who.
The air gets even thicker.
The ‘keepers quick -Gordon Strachan’s quicker.
The gap unfilled -he makes the kill -Two-Nil.

She waited for the match to start
to start a fight up with me.
She said, “what’s that you’re watching?”,
“It’s a Programme about art”.
“If you don’t take your grief and bad vibes and get out of my face
I’m gonna sit right here and whistle my way through Melrose Place”

You could’ve lit the air in the room with a matchstick,
McAllisters cross sets up Strachans hat-trick
The gap unfilled -Strachans skill -Three-Nil

The Referee's Alphabet

En klassiker fra Birkenheads satiriske, sardoniske og av og til surrealistiske sønner:

The A is for my authority, which many players seem to question
Thinking they’re somehow going to make me change my mind
B is for babies, which a lot of managers cry like after a decision has not gone their way
C is for the continual criticism I receive from the touchline
Get back in your technical area!
D is for the dunderheads who seem to think we have a conspiracy against their particular team
E is for the eerie silence which echoes around the ground when I’ve booked a home team’s player and it’s obvious to everyone that he deserved it
F is the farce into which most games would descend if we weren’t there
The G is for the gnarled face of someone who’s on £90,000 a week and reckoned he should have had a throw in
H is for handball, which has to be intentional, and very rarely is
If only people would study the rules more
I is for innocence, pleaded by many a doe-eyed defender after they’ve just scythed down that tricky winger
J is for ju-jitsu, which I quite intend to display given a dark alley and some of the narky blerts I’ve encountered
K is for the kissing of the badge
How ridiculous that looks 6 months later when they’re at another club
L is for lip reading, at which you don’t have to be an expert to see how odious some people are
M is for the mistakes we sometimes make
Surely a bit of controversy is part of the game’s appeal?
The N, the N is for the numbskull who during the Boxing Day game asks me what else I got for Christmas besides my whistle
“An afternoon with your wife mate”
The O is for offside, which many forwards tell me they simply could not have been
The P is for the penalty shootout
Great drama and no pressure on me
The Q is the quiet word which I sometimes need to have with some of the more fiery participants
I usually choose the word ‘pleat’
R is for running backwards
A difficult skill which the pundits never seem to appreciate
S is for the suggestion that I should have shown a card of some sort to a player who’s just been awarded a free kick
(Sorry I got all that wrong the S again, OK the S)
The S is the suggestion that I should show a card to an opponent
By a player who’s been awarded a free kick
He himself is more in danger of getting one for that
T is for the twenty-one man brawl
Which is basically an embarrassing scene of pushing and shoving
U is for the umpire which I sometimes wish I’d been instead
You never hear a cricket crowd chanting “who’s the bastard in the hat?”
The V is for vitriol, vilification, vendetta and volley of verbal abuse
Some good bird noises there Paul
W is for Walter Pidgeon
Whose Mr. Griffiths in “How Green Was My Valley”
I may have started to sound like during this song
“Where was the light I thought to see in your eye?”
He says that to a young Huw, played by Roddy McDowell
The X
The X represents the sarcastic kiss planted on my forehead
By a swarthy Portuguese centre half whom I’ve just dismissed
The Y is for Yate
The kind of town that referees come from
And the Z
Well the Z could be for Zidane, Zico, Zola, Zubizaretta, Zoff
Even Zondervan
But is in fact for the zest with which we approach our work
Without this zest for the game, we wouldn’t become refs
And without refs, well – zero
See also Zatopek, Zeus
Zeal Monachorum
Had a caravan there – static – naturally

Wouldn’t it be fun
If they gave the ref a gun

The Footie Song

Chant Like An English Fan

War On The Terraces

Love On The Terraces