Viser arkivet for stikkord der

Freunde hinter Stacheldraht

En både fotballmessig og historisk utgivelse fra 1988 som forener to Berlin-lag – “Hertha” fra vest og "1. FC Union "fra øst – på én og samme singelplate, ett år før muren falt og Tyskland ble gjenforent.

Tittellåta “Freunde hinter Stacheldraht” (Venner bak piggtråd) synges (hvis du vil kalle det det) av Peter “Pepe” Mager, innehaver av en “Hertha” supporter-sjappe. “Ich widme diese Platte allen freunden und Anhängern von Hertha BSC und des 1. FC Union”, begynner Pepe (Jeg dedikerer denne plata til alle venner og støttespillere av Hertha BSC og 1. FC Union), før han kråker i vei.

Singelen er ganske sikkert en bootleg, baksiden ble nemmelig opprinnelig utgitt på en Øst-Tysk EP av det statlige plateselskapet Amiga i 1985. Ingen navn er kreditert sangen og på toppen det hele er tittelen feil. “Stimmung in der alten Försterei” ble skrevet av Harry Jeske og sunget av Achim Mentzel mens spillere på “Union” bidrar på refrenget. Achim Mentzel er en velkjent Øst-Tysk popsanger, komiker og TV-vert.
Mentzel startet sin karriere i det legendariske Øst-Berlinske beatbandet “Diana-Show-Quartett”, som ble forbudt i forbindelse med beat-forbudet i 1965. Achim var altså en gang en rocker, noe det vel er mulig å høre i denne sangen, tyve år senere. Typisk Øst-Tysk 70- eller 80-tallsrock.

Pepe ga altså ut denne plata ett år før Berlinmuren falt i 1989. I 1988 var en slik utgivelse både en viktig markering av tysk enhet og herlig forutseende. Ingen visste at det skulle skje så fort. Når plata kom ut tok ingen det alvorlig – ett år senere var dens budskap med ett meningsløst.

Samstag in der alten Försterei, eller Stimmung in der alten Försterei som den altså egentlig heter, handler om hjemmekamp hos 1. FC Union Berlin og synges med bidrag fra klubbens egne spillere.

Klubben ble stiftet i januar 1966, og spiller sine hjemmekamper på An der Alten Försterei (Gamle Skogområde) i Berlin-Köpenick. De siste årene har de slitt økonomisk og sportslig og befinner seg nå i Oberliga NOFV-Nord. Høydepunkter er tysk cupfinale mot FC Schalke 04 og 8-0 seier over erkerivalen FC Dynamo Berlin.

Der Afro von Paul Breitner

Paul Breitner fikk tilnavnet ”Der Afro” på grunn av sitt store, krøllete hår.


Som bildet viser var Breitner fullt på høyde med Kevin Keegan

I 1996 ga de tyske (skøyer)punkerne Die Ärzte ut en snaue to minutters hyldest til Breitners hårmanke. Låta er fra Le Frisur, et konseptalbum om nettopp frisyrer.

Paul Breitner var villmannen og rebellen i tysk fotballs storhetstid. Han startet som eventyrlysten venstreback, men nøyaktig som i sitt politiske ståsted flyttet han seg etter hvert inn mot midten. Både for Real Madrid og etter sitt comeback på landslaget inntok han rollen som midtbanegeneral.

Breitner slo gjennom som 19-åring på et Bayern München i ferd med å etablere seg som et av Europas beste lag; med spillere som Franz Beckenbauer, Sepp Maier og Gerd Müller. Kort tid før sin 21-års fødselsdag var han med å vinne EM for Vesttyskland og to år senere scoret han på det uhyre viktige straffesparket som brakte Vesttyskland ajour i VM-finalen mot Nederland. Til back å være vandret Breitner ualminnelig fritt rundt på banen, men han var taktisk og teknisk sterk og i besittelse av et knallhardt spark, som sammen med den imponerende hårmanken skulle bli hans varemerke.

Utenfor banen forsøkte Breitner å gjøre seg til ikon for maoistene og ble blant annet berømt foreviget lesende kommunistisk propaganda med en Mao-plakat i bakgrunnen. Skulle Breitner ha vært oppriktig kommunist kunne han neppe ha valgt en dårligere karrierevei enn ved å spille for de to høyreorienterte høyborgene Bayern München og Real Madrid (som han sluttet seg til i 1974). Snarere var Breitner en provokatør; alltid på kant med autoriteter, inkludert lagkammeraten, den erklært konservative Franz Beckenbauer. I takt med maoismens generelle nedtur – og viktige sponsorkontrakter – trakk Breitner seg lengre og lengre vekk fra politiske manifestasjoner. Men han var den eneste spileren som sto opp mot den argentinske militærjuntaen og boikottet VM i 1978.

Etter en lengre landslagspause vendte han i 1982 tilbake og var med på å sikre Tyskland sølv og ved samme anledning bli den første europeiske spiller som har scoret i to VM-finaler.

Den skjeggprydede mannen med jernansiktet var aldri redd for å si hva han mente, noe som stadig skapte kontroverser. Den største oppsto utvilsomt på slutten av 90-tallet, da han var landslagssjef kun i 17 timer. Etter å ha fått jobben, kvesset han pennen mot flere sentrale skikkelser i forbundet, og slikt ble selvsagt for drøy kost. En fin fyr, som scorte fine mål: