Viser arkivet for oktober, 2009

Archgranate

Bratseth besto av fire fotballinteresserte fyrer i 30-årsalderen fra Köln og Düsseldorf. For undergrunnsbandet Bratseth var undergrunnslagene Köln og Düsseldorf de viktigste, men de husket Rune Bratseth godt fra tiden hans i Werder Bremen – og dessuten syntes de Bratseth var et morsomt navn.
Men gutta har hentet norsk inspirasjon til mer enn bare bandnavnet. Gruppa var på konsert i Düsseldorf med et av sine favorittband, Turboneger. Her gjorde Hank von Helvetes omgang med eksplosiver i baken uutslettelig inntrykk. Derav navnene på de to Bratsethplatene; Rockrakete og Arschgranate. Bratseth er også store fans av Gluecifer.
De sendte en CD til Rune Bratseth for noen år siden, men de hørte aldri noe fra ham.
Restene av Bratseth finner du i dag her

Rosenborgdirektør og tidligere landslagskaptein Rune Bratseth var stor i tyskland. Etter et par år i Rosenborgdrakta be Bratseth kjøpt av Bundesligaklubben Werder Bremen. Han ble umiddelbart en suksess. Som midtstopper var han med å vinne den tyske serien allerede året etter, sesongen 1987/88. Han var stekt medvirkende til at klubben ble nummer to i cupen to år på rad, i 1989 og i 1990, før de endelig vant ved å slå FC Köln i finalen i 1991. Hans kanskje største øyeblikk var da Werder Bremen vant den europeiske cupvinnercupen i 1992. I finalen slo de AS Monaco FC 2 – 0. I 1992/93 vant Bratseth og Werder Bremen den tyske ligaen nok en gang.

Tilnavnet «Der Elk» fikk han på grunn av nasjonalitet, men og definitivt på grunn av løpesett og kroppsbygning. De hang til og med et elgegevir på plassen hans i Werder-garderoben, og det henger visstnok ennå i klubbhuset. For Rune Bratseth er langt fra glemt. Rett som det er blir han intervjuet i tysk fotballpresse, og flere ganger er han blitt nevnt som mulig managerkandidat i tyske Bundesligaklubber.

Der Afro von Paul Breitner

Paul Breitner fikk tilnavnet ”Der Afro” på grunn av sitt store, krøllete hår.


Som bildet viser var Breitner fullt på høyde med Kevin Keegan

I 1996 ga de tyske (skøyer)punkerne Die Ärzte ut en snaue to minutters hyldest til Breitners hårmanke. Låta er fra Le Frisur, et konseptalbum om nettopp frisyrer.

Paul Breitner var villmannen og rebellen i tysk fotballs storhetstid. Han startet som eventyrlysten venstreback, men nøyaktig som i sitt politiske ståsted flyttet han seg etter hvert inn mot midten. Både for Real Madrid og etter sitt comeback på landslaget inntok han rollen som midtbanegeneral.

Breitner slo gjennom som 19-åring på et Bayern München i ferd med å etablere seg som et av Europas beste lag; med spillere som Franz Beckenbauer, Sepp Maier og Gerd Müller. Kort tid før sin 21-års fødselsdag var han med å vinne EM for Vesttyskland og to år senere scoret han på det uhyre viktige straffesparket som brakte Vesttyskland ajour i VM-finalen mot Nederland. Til back å være vandret Breitner ualminnelig fritt rundt på banen, men han var taktisk og teknisk sterk og i besittelse av et knallhardt spark, som sammen med den imponerende hårmanken skulle bli hans varemerke.

Utenfor banen forsøkte Breitner å gjøre seg til ikon for maoistene og ble blant annet berømt foreviget lesende kommunistisk propaganda med en Mao-plakat i bakgrunnen. Skulle Breitner ha vært oppriktig kommunist kunne han neppe ha valgt en dårligere karrierevei enn ved å spille for de to høyreorienterte høyborgene Bayern München og Real Madrid (som han sluttet seg til i 1974). Snarere var Breitner en provokatør; alltid på kant med autoriteter, inkludert lagkammeraten, den erklært konservative Franz Beckenbauer. I takt med maoismens generelle nedtur – og viktige sponsorkontrakter – trakk Breitner seg lengre og lengre vekk fra politiske manifestasjoner. Men han var den eneste spileren som sto opp mot den argentinske militærjuntaen og boikottet VM i 1978.

Etter en lengre landslagspause vendte han i 1982 tilbake og var med på å sikre Tyskland sølv og ved samme anledning bli den første europeiske spiller som har scoret i to VM-finaler.

Den skjeggprydede mannen med jernansiktet var aldri redd for å si hva han mente, noe som stadig skapte kontroverser. Den største oppsto utvilsomt på slutten av 90-tallet, da han var landslagssjef kun i 17 timer. Etter å ha fått jobben, kvesset han pennen mot flere sentrale skikkelser i forbundet, og slikt ble selvsagt for drøy kost. En fin fyr, som scorte fine mål:

Nice One Cyril

Cyril Knowles spilte 401 ligakamper i forsvaret til Tottenham Hotpurs, og scorte 15 mål. Sangen Nice One Cyril er tilegnet Cyril Bowles, og ble laget i anledning cupfinalen i ’73.

Men historien beginner litt før det: I 1972 lanserte bakerikjeden Wonderloaf en reklamekampanje, laget av senere Oscarvinner Alan Parker og reiseskribent Peter Mayle. Reklamen involverte bakere som skrøt av hverandres bakst. Den siste bakeren het Cyril og sluttreplikken lød derfor nice one, Cyril_. Tottenhamfansen plukket opp uttrykket og knyttet det til sin elskede venstrebeck Cyril Knowles. Først som et tribunerop, før en gruppe som kalte seg the Cockerel Chorus spilte den inn og ga den ut på plate. Mannen bak låta var en viss Harold Spiro, en låtskriver på 70-tallet hvis største hit var Olivia Newton John’s Long Live Love. Han skrev også We’re On The Ballwe-re-on-the-ball som Ant & Dec gjorde som offisiell England-sang i 2002. Nice One Cyril vant faktisk en Ivor Novello award, en årlig musikkbransjepris som deles ut i England.

Låta lå 12 uker på hitlistene i England, med en 14. plass som beste plassering

Et par av Cyril Knowles mål var viktigre enn de fleste: 1974-75 sesongen var vanskelig for Cyril og Tottenham. Knowles spilte stadig mindre på grunn av skader, og Spurs klarte ikke å kjempe seg bort fra bunnen av tabellen. I april var det krise. Bare to seiere i de siste tre kampene kunne redde klubben. Knowles spilte en avgjørende rolle i 2 – 0 seieren hjemme i nedrykkskampen mot naboene fra Chelsea, men laget hans var fortsatt ikke på trygg grunn. Bare seier over Europacupfinalistene Leeds vile redde dagen. Nesten 50.000 fans trengte seg inn på White Hart Lane for å se lagets skjebne bli avgjort. To mål av Cyril hjalp Spurs til en minneverdig og helt avgjørende 4-2 seier, og utløste elleville jubelscener blant fansen. Det var de to siste målene han scorte for Tottenham.

Broren hans, Peter, var en svært talentfull ving på Wolverhampton, men la tidlig opp for å slutte seg til Jehovahs Vitner. Han har også fått en sang, den kan du høre her

Football Song

The Speedtwins fra Arnheim var et av Nederlands aller første punkband. De hadde en engelsk vokalist, Jody Daniel. Strengt tatt var de vel et band som bestemte seg for å spille punk, heller enn punkere som startet band. Som så mange andre av de første punkbandene. Men politisk engasjerte var de; som her i Football Song.

All together now: “We… hate… football!”. Låta er en protest mot Nederlands deltakelse i fotbal-VM i Argentina i 1978: They are all for freedom and human rights, but when football time comes they got balls in their eyes

Du finner den på denne samleplata:

The Man Don't Give a Fuck






På coveret til singelen The Man Don’t Give a Fuck ser du Cardiffspilleren Robin Friday gjøre en obskøn gest til Luton Town keeper Milija Aleksic. Bildet og låta er ledsaget av teksten: This record is dedicated to the memory of Robin Friday, 1952 to 1990, and his stand against the ‘Man’.

Robin Friday startet karrieren i den nå nedlagte Walthamstow Avenue fotballklubb. Etter hvert skiftet han klubb, til Hayes. En fredag opplevde klubben å måtte starte kampen med bare ti spillere; Friday satt nemlig på den lokale puben og måtte bare drikke opp halvliteren sin. Da han endelig entret banen, ti minutter etter avspark, var han tydelig beruset og surret rundt på gressmatta. Naturligvis ignorerte motstanderne ham – helt til han scoret kampens eneste mål.

I 1973 fikk han sin første proffkontrakt, med Reading. Men Friday levde livet som han spilte fotball. Til tross for at han kunne virke noe spinkel, var han en tøffing som både tok imot og ga juling både på og utenfor banen. Og ikke bare la han opp til en haug med scoringer og bøttet inn mål. Av banen løp han løpsk i Reading, og bøttet innpå pints, joints, piller – og tok i mot enhver kvinne som kom hans vei med åpne armer. Hvis George Best var fotballens første popstjerne, var Robin spillets første rockestjerne. Friday’s utenomsportslige aktiviteter fikk et slikt ry at besøkende speidere fra toppklubbene – og de var mange – nektet å signere en mann med så mange uforutsigbare handlinger.
I mars 1976 spilte Reading mot Tranmere Rovers – dessverre i en tid da kampene i de lavere divisjoner aldri ble vist på TV. Friday lå og lurte like utenfor venstre hjørne av boksen da ballen ble slått over til ham. Han hoppet høyt opp i luften, dempet ballen på brystet, med ryggen til mål, snurret rundt 180 grader, og banket ballen i nettet på hel volley. Dommeren den kvelden, Clive Thomas, slo hendene for ansiktet i vantro, og sa etterpå: “even up against the likes of Pele and Cruyff that rates as the best goal I have ever seen”. Sarkastisk svarte Friday at dommeren burde komme oftere, siden han pleide å gjøre sånt hver uke!
Etter å ha vært sterkt delaktig i å skyte Reading opp i tredjedivisjon i 1976, feiret han hardt hele sommeren – det var starten på undergangen. Men Friday fikk en sjanse til, i Cardiff.

I debuten for Waliserne introduserte han seg for Fulhams Bobby Moore ved å klemme ballene hans – og score to mål. Dagen før hadde han blitt arrestert for sniking på toget fra Reading til Cardiff. Robin Friday holdt bare tjuefem kamper med Cardiff før han forlot fotballen for godt. 31. oktober 1977 spilte Cardiff mot Brighton. På Brighton spilte BBCs kommende fotballekspert Mark Lawrenson. Friday havnet i en konflikt med Lawrenson på banen, og sparket ham i ansiktet. Friday fikk rød kort og måtte forlate banen. I garderoben bokstavlig talt dreit han i Lawrensons treningsbag! Han spilte aldri en profesjonell kamp igjen – etter eget utsagn fordi han hadde fått nok av folk som skulle fortelle ham hva han skal gjøre. Reading-manager Maurice Evans sa til Friday: “Hvis du bare kunne roe deg en tre, fire år, kan du spille for England.” Friday skal ha svart med spørsmålet «Hvor gammel er du?" Evans fortalte ham det, og Friday svarte: “I’m half your age and I’ve lived twice your life.”

Tolv år senere ble han funnet død. Offisielt av hjertestans, men det ryktes at hjertet stoppet som følge av en overdose heroin. Hundrevis av mennesker deltok i begravelsen hans, og i 2000 kåret Readingfansen ham med overveldende flertall til “Player of the Millennium". En fin hyllest til en unik fotballpersonlighet.

Fotball i Tistedalen

Roy Willy Olsen hang ofte rundt der gutta spilte fotball i Tisdærn’, og som den grasrotpoeten han var skrev Roy Willy også om fotball.

I låta Fotball i Tistedalen, som han også spilte inn som Tistedalen stadion, hører vi om et lokaloppgjør mellom dalens helter og Kvik Halden.
Og Tistedalen stiller ikke opp med helfullt lag, både senterhalf og høyrebeck er edrue i dag.

Først får du Roy Willys egen versjon, og så Jo Nesbøs nytapping.

Roy Willy Olsen levde hele sitt 50-årige liv i Tistedalen. Han kan godt sies å ha vært en bygdeoriginal, men han hadde et stort hjerte, og ikke minst; han hadde sjel! En rar og oppriktig sjel som beskrev det den opplevde i form av viser. Viser som har kvaliteter på høyde med det beste i Norge. Viser som kjente artister har lånt. Blant annet er deLillos “Baker Lund” skrevet av Roy Willy Olsen.

I løpet av sitt forholdsvis korte liv skrev Roy Willy Olsen mer enn 100 viser om små hverdagshendelser som ofte var et oppgjør med et samfunn som aldri lot han passe helt inn.

I år 2000 gikk Jo Nesbø, Henning Kvitnes, Lynni Treekrem, Geir Sundstøl, brødrene Haugen fra Hellbillies, Lars Lillo Stenberg og mange flere sammen for å lage en hyllest-CD med Roy Willy sine viser.

Akkurat som Alf Prøysen, Hank Williams eller Cornelis Vreeswijk kunne han få folk til å le av det tragiske og grine av det morsomme – eller var det motsatt? skriver Levi Henriksen om ham på sidene til Roy Willy Olsen-gruppa på Facebook. Klikk deg inn dit, les mer, hør mer – og bli medlem!

Audun Berge skal ha takk for denne oppdagelsen!

Cupfinalen

Et fotballåt bare i navnet, men en skeiv og høyst medrivende, autentisk norsk new wave som fortsatt lar seg høre gjentatte ganger. Blaupunkt var et norsk nyveiv-band som eksisterte mellom 1978 og 1982. Bandet ble opprinnelig grunnlagt under navnet Ski Patrol, men skiftet snart til Blaupunkt. Bandet besto av Kåre Berntzen og Harald Haakstad (gitar), Bjørn Rølla (bass), Tone Rønning (vokalist) og Ola Snortheim (trommer). I 1980 ga denne besetningen ut en EP med tre sanger, Cupfinalen, Jostein og elskerinna til Torstein og Wenche Myhres klassiker «La meg være ung», som ble en undergrunnshit. Etter denne utgivelsen sluttet Snortheim for å satse på De Press.
Selv om Blaupunkt ikke sto tilbake for samtidige band med hensyn til kreativitet og intensitet, oppnådde bandet verken den samme suksessen eller det samme ettermælet som band som Kjøtt, The Aller Værste!, De Press og The Cut.

Cupfinalen i 72 ble spilt 22. oktober på Ullevål stadion. Der så 17 700 tilskuere at Brann ble Norgesmester ved å slå Rosenborg 1–0. Målscorer for Brann var Jan Erik Osland som scoret i det 13. minutt. Dommer var Kjell Wahlen. Dette var tredje gangen Brann vant et Norgesmesterskap.

I England spilte kjente og kjære navn som Jackie Charlton, George Graham, Charlie George, Billy Bremner og Peter Lorimer om cup-gullet. Det var altså Leeds mot Arsenal, og FA Cupfinalen gikk av stabelen 6. mai, på Wembley. Don Revies Leeds var et formidabelt lag tidlig på 70-tallet, og ble for sterke for Arsenal. Man of the match be Allan Clarke som scoret vinnermålet.

http://www.ultra-pop.org skal ha takk for at jeg fikk lagt ut denne låta.

Global Fußball OK!

I dag lanserers FIFA 10 under mottoet How Big Can Football Get? Spillet slippes på 18 språk i 37 land. Tyskarna från Lund gir tommelen opp og sier Global Fußball OK!
Tyskarna från Lund er et prosjekt fra humorgruppen Varanteatern. Låta var uoffisiell sang til VM 2002 i Japan og Sør-Korea. I rollen som fotballdommer finner du blant annet Ronnie Hellström, Timbuktu og Daddy Boastin. I forkant av VM i Tyskland i 2006, laget Tyskarna från Lund en ny versjon av låta, med navnet Global Fussball 06.
Sammen med Svenska kocklandslaget laget “tyskerne” også den offisielle låta for det svenske kokkelandslagets deltakelse i kokke-OL; Kniven Gaffeln Skeden.