Forum: Åpent forum

Immer Wieder Werder Bremen

I dag møter halvt mesterligafinaleklare Bayern München Werder Bremen i den tyske toppserien. Werder Bremen hadde sin storhetstid tidlig i 1990-årene under treneren Otto Rehhagel. Kanskje ikke overraskende; Rehhagel er mannen som senere tok Hellas til EM-seier i 2004 (det var overraskende: 100-1 i odds før mesterskapet). Som takk fikk han tittelen Årets greker samme år. Rehhagel er eneste ikke-greker som har vunnet denne utmerkelsen.
For oss nordmenn er Werder Bremen kanskje mest kjent som Rune Bratseths klubb. Bratseth spilte for Die Werderaner, eller Die Grün-Weiße om du vil, fra 1983 til 1994 og regnes som en av klubbens største spillere gjennom tidene.

Som så mange andre fotballklubber verden over har også Werder Bremen blitt hyllet av lokale punkere. Die Mimmis er et av disse bandene. Bremenpunkerne “Kalkunene” har hold det gående siden ’82. I ’96 ble de oppløst, men fant sammen igjen til 20-årsjubileet i 2002. Die Mimis tilhørte definitivt kjernen av den tyske punkscenen, men med sangtitler som for eksempel “Ølbokser” stemplet pressen dem som “moro-pønk”, en merkelapp de absolutt ikke var komfortable med.
Den første singelen Die Mimmis ga ut, i 1982, var "Deutscher Meister wird der SVW“. Werder Bremen ble ikke mestere det året. Baksiden av singelen var låta “Immer Wieder Werder Bremen”. Og det gjorde klubben, kjempet videre og ble seriemestere i 1993. Da de ble seriemestere neste gang, i 2004, ga Mimmis ut en maxi-singel med tittelen "Deutscher Meister wird der SVW“, med både en ny og ’82-versjonen av tittellåta samt flere fotballsanger.

Vistte du forresten at et annet tysk punkband er oppkalt etter Rune Bratseth?
Det kan du lese om her

En annen kuriositet:

Tavoveringer er populære både inne rocken og fotballen. Mange fotballspillere er (i overkant) glade i å tatvovere seg, men i Werder Bremen møter de problemer. Etter at spissen Eljero Elia i mars 2010 måtte ut i et langvarig og smertefullt skadeavbrekk på grunn av en kraftig infeksjon etter et tavoveringsraid, forbød nemlig klubben spillerne sine å ta flere nye tatoveringer.

Røde poppies og to små gutter som ikke er fra Hartlepool

Allerede i oktober dukker de første valmuene opp på fotballrelaterte jakkekrager på det engelske øyriket. I november er de overalt, på ekspertkommentatorer, på publikum, på trenere og på spillernes drakter. Under lørdagens landskamper, Wales – Norge og England – Spania var valmuemerkene synlige på armbindene på øyrikets spillere. Hadde ikke FIFA satt foten ned, hadde de vært på de engelske og walisiske draktene, slik mange Premier Leagueklubber har hatt de siste ukene:

Lørdag var det nemlig Armistice Day, dagen da våpenhvilen som endte første verdenskrig ble inngått i 1918, og i Flandern, der mange av de hardeste slagene stod, var (slag)markene fulle av røde valmuer. Siden Armistice Day ikke er en helligdag holdes feiringer og minnemarkeringer på Remembrance Day, søndagen som faller nærmest – før eller etter – 11. november.

“Two Little Boys” er en opprinnelig amerikansk sang om to gutter som vokste opp sammen og sloss under den amerikanske borgerkrigen.
I 1969 ble den spilt inn på nytt av den australske artisten Rolf Harris, og låta gikk noe overraskende til topps på de engelske hitlistene i desember samme år. “Two Little Boys” holdt seg på topp i seks uker, og ble således også den første nummer-en-singelen i 1970. (Rolf Harris var storleverandør av show til NRK på sekstitallet. To innslag er det spesielt mange som husker: Han tegnet utrolig fort og bra, og han opptrådde ofte med tre bein.)

I 2008 spilte Harris inn sangen igjen, denne gang sammen med North Wales’ Froncysyllte Male Voice Choir, for å markere 90 årsjubileet for slutten på første verdenskrig. Inntektene gikk til The Poppy Appeal og deres arbeid for krigsveteraner og deres pårørende. Harris fikk ideen etter å ha oppdaget at farens og onkelens erfaringer fra første verdenskrig ikke var helt ulike historien i den opprinnelige borgerkrigssangen.

Splodgenessabounds er et engelsk punkrockband fra Bromley, sør i London, frontet av Millwalltilhenger Max Splodge. Låta “Two Little Boys” var den andre singelen deres, etter den smått legendariske debuten “Two Pints of Lager and a Packet of Crisps Please”.

Fans av Hartlepool United har sunget “Two Little Boys” på tribunene siden 80-tallet.

Under artistnavnet “Monkey Hangerz” spilte en gruppe Hartlepoolfans inn låta på singelen “Poolie Pride”, som klatret til en 24. plass på de engelske hitlistene i 2006.
Rolf Harris versjon ble spilt som Hartlepool Uniteds hymne før avspark i play off-finalen i Coca Cola Championship League 1 i 2005.

Selveste Mr. Rock & Fotball har fødselsdag i dag

I dag er det George Bests fødselsdag. Ikke bare fortjener han å minnes; det føles ekstra passende her under overskriften Rock & Fotball. For George Best skal ha mye av ‘æren’ for at fotballen gikk fra å bare være fotball, til også å bli rock’n’roll.

Les mer…

8. mars; Girls Are Football Crazy Too

Hva passer vel bedre på selveste kvinnedagen enn en VM-låt dedikert alle de av hunkjønn som hver helg, til hvert store mesterskap, benker seg foran TVen eller på tribunen for å se, hylle og støtte laget de elsker. Kvinnelige fotballfans er jo langt fra noen sjeldenhet, for som Birminghambandet Sugarbelly helt korrekt synger: Girls Are Football Crazy Too.

Freunde hinter Stacheldraht

En både fotballmessig og historisk utgivelse fra 1988 som forener to Berlin-lag – “Hertha” fra vest og "1. FC Union "fra øst – på én og samme singelplate, ett år før muren falt og Tyskland ble gjenforent.

Tittellåta “Freunde hinter Stacheldraht” (Venner bak piggtråd) synges (hvis du vil kalle det det) av Peter “Pepe” Mager, innehaver av en “Hertha” supporter-sjappe. “Ich widme diese Platte allen freunden und Anhängern von Hertha BSC und des 1. FC Union”, begynner Pepe (Jeg dedikerer denne plata til alle venner og støttespillere av Hertha BSC og 1. FC Union), før han kråker i vei.

Singelen er ganske sikkert en bootleg, baksiden ble nemmelig opprinnelig utgitt på en Øst-Tysk EP av det statlige plateselskapet Amiga i 1985. Ingen navn er kreditert sangen og på toppen det hele er tittelen feil. “Stimmung in der alten Försterei” ble skrevet av Harry Jeske og sunget av Achim Mentzel mens spillere på “Union” bidrar på refrenget. Achim Mentzel er en velkjent Øst-Tysk popsanger, komiker og TV-vert.
Mentzel startet sin karriere i det legendariske Øst-Berlinske beatbandet “Diana-Show-Quartett”, som ble forbudt i forbindelse med beat-forbudet i 1965. Achim var altså en gang en rocker, noe det vel er mulig å høre i denne sangen, tyve år senere. Typisk Øst-Tysk 70- eller 80-tallsrock.

Pepe ga altså ut denne plata ett år før Berlinmuren falt i 1989. I 1988 var en slik utgivelse både en viktig markering av tysk enhet og herlig forutseende. Ingen visste at det skulle skje så fort. Når plata kom ut tok ingen det alvorlig – ett år senere var dens budskap med ett meningsløst.

Samstag in der alten Försterei, eller Stimmung in der alten Försterei som den altså egentlig heter, handler om hjemmekamp hos 1. FC Union Berlin og synges med bidrag fra klubbens egne spillere.

Klubben ble stiftet i januar 1966, og spiller sine hjemmekamper på An der Alten Försterei (Gamle Skogområde) i Berlin-Köpenick. De siste årene har de slitt økonomisk og sportslig og befinner seg nå i Oberliga NOFV-Nord. Høydepunkter er tysk cupfinale mot FC Schalke 04 og 8-0 seier over erkerivalen FC Dynamo Berlin.

Fenerbahçe Match Twist

En liten perle i anledning NRKs nye serie Fotballkrigen, som startet i dag med et besøk på Fenerbahçes Şükrü Saracoğlu Stadium.

Match Twist starter med fotballfans som synger, avbrutt av en tyrkisk radioreporter som kommenterer en fotballkamp. Refrenget er noe med “Fenerbahçe”, så jeg antar denne låta er til støtte for fotballklubben ved samme navn.

Sangen er ikke kreditert noe bandnavn, men et knippe musikere er nevnt: M. Sungar på piano, S. Yurdatapan på bass, R. Anglin på elektrisk gitar, Ismet Demirai på saksofon og Durul Gence på trommer. Dette er fra tyrkisk rocks ungdom, tidlig på 60-tallet.

Durul Gence spilte også trommer med Tyrkias Elvis, Erkut Tackin.

Sanar Yurdatapan var en av mennene bak Tyrkias bidrag til MGP i 1980; Petr’oil fremført av Ajda Pekkan. Forøvrig en flott sang for den som var lei av sanger om kjærlighet. Petr’oil var noe helt annet. Før turismen var oljen den store næringen – en næring som Ajda lovsang som det mest naturlige MGP-tema.

Og når vi først er inne på MGP;

De tidligere heavyrockere nå tyrk-ska-punkerne (!) i Athena representerte Tyrkia i Eurovisjonsfinalen i 2004. Athena spiller ofte på Fenerbahçe-kamper. De er die-hard supportere av klubben, og i 2007 spilte de inn et album til klubbens 100-årsjubileum.

Og når vi først er inne på Tyrkisk fotballmusikk; ikke glem norske Helldorado

Norske pop/rock/fotball-helter

Jeg vet ikke om det er skrevet om norske popartister som har fotball-bakgrunn, så jeg lar det stå til.

Janove Ottesen, frontfigur i Kaizers Orchestra spilte for Bryne og har landskamper på aldersbestemt nivå for Norge.

Jo Nesbø, forfatter og frontfigur/låtskriver i Di Derre spilte for Molde helt til en skade satte stopper for karrieren hans i junioralder. Rakk å vinne Norway Cup som junior. Nesbø var kaptein.

Knut Nesbø – sportsjournalist i NRK og gitarist i Di Derre. Spilte mange år for Molde og Lyn som midtstopper.

Det er de tre jeg kommer på i farten, men det er jo sikkert flere.

I utlandet har man folk som Rod Stewart og Robert Plant som var gode fotballspillere før artistkarrieren tok dem. Plant er faktisk styreformann i Wolverhampton nå.

Fotballspillere som popsangere... (et sorgens kapittel)

Denne sonen bør ikke forfalle til å bli en minnelund for alle de mistrøstige forsøk fra feterte fotballspillere på å gjøre seg hippe ved å gi ut popplater (Glenn Hoddle og Chris Waddles “Diamond Lights” er et blendende eksempel). Men det finnes eksempler på at fotballspillere er blitt popstjerner – iallfall ett: Shaznay Lewis spilte tre kamper for Arsenals damelag før hun meldte transfer til All Saints . Ja, ja, kanskje ikke så mye om rock dette her. Og ikke så mye om fotball heller – Lewis er visstnok Tottenham-fan.

A Thousand Trees

Wayne Rooney er en stor fan av de tre waliserne i Stereophonics. Søker du litt i engelse tabloidaviser finnmer du flere historier om Rooney, kjæresten og kompiser på konsert, backstage og på hotellromfester. Da Wayne og hans kjære Coleen McLoughlin giftet seg, leide Rooney like godt bandet til en egen konsert i løpe av den ukes lange bryllupsfeiringen i Italia.

Stereophonics synger ikke akkurat om fotball, men i låta A Thousand Trees forteller de om en fotballtrener som (med rette eller urett) blir beskyldt for seksuelle overgrep mot mindreårige; en lokal helt som blir revet ned fra pidestallen:
Got his name knocked up above the sports ground gates
And they’re ripping them down, stamping the ground

Ellers har de en låt som heter Maybe Tomorrow, et utrykk de fleste fotballfans nok har brukt mer enn en gang.

Wayne Rooney har forresten også tittelen på Stereophonics album fra 2001 Just Enough Education To Perform tatovert på underarmen,

en tittel som vel hadde passet bra, enten han hadde hørt om Stereophonics eller ei.

The Heads Go Up

Gruppa Head (fronta av Gareth Sager, ex-Pop Group/Rip+Rig&Panic) ga i 1988 ut singelen “Sin Bin”, og på B-sida til tolvtommerutgaven er det et over 8 minutter langt spor som er en fingert radiosending (tydeligvis en live monolog med en som kalles Johnny Boy Lesley): Tema: Heart Of Midlothians nye spiller Roald Jensen “the mysterious Norwegian striker signed for 250.000 pounds last Sunday”.

Det er en real utdriting av Kniksen fra åpenbare Hibernian-fans, som inneholder minnerike sitat som “In the winter, sometimes, my Grandmother and I are kicking a bundle of rags around the old cabin”, og “Well, Roald, your footballing abilities seems somewhat limited, but that’s not a problem playing for the Heart of Midlothian, Scotland’s greatest footballing team and the exponents of the dribble, and the high ball, the wholly-bully, the ball-comes-over,-the-heads-go-up”.

Må rett og slett høres, og det kan du gjøre på denne Myspace-profilen .

Archgranate

Bratseth besto av fire fotballinteresserte fyrer i 30-årsalderen fra Köln og Düsseldorf. For undergrunnsbandet Bratseth var undergrunnslagene Köln og Düsseldorf de viktigste, men de husket Rune Bratseth godt fra tiden hans i Werder Bremen – og dessuten syntes de Bratseth var et morsomt navn.
Men gutta har hentet norsk inspirasjon til mer enn bare bandnavnet. Gruppa var på konsert i Düsseldorf med et av sine favorittband, Turboneger. Her gjorde Hank von Helvetes omgang med eksplosiver i baken uutslettelig inntrykk. Derav navnene på de to Bratsethplatene; Rockrakete og Arschgranate. Bratseth er også store fans av Gluecifer.
De sendte en CD til Rune Bratseth for noen år siden, men de hørte aldri noe fra ham.
Restene av Bratseth finner du i dag her

Rosenborgdirektør og tidligere landslagskaptein Rune Bratseth var stor i tyskland. Etter et par år i Rosenborgdrakta be Bratseth kjøpt av Bundesligaklubben Werder Bremen. Han ble umiddelbart en suksess. Som midtstopper var han med å vinne den tyske serien allerede året etter, sesongen 1987/88. Han var stekt medvirkende til at klubben ble nummer to i cupen to år på rad, i 1989 og i 1990, før de endelig vant ved å slå FC Köln i finalen i 1991. Hans kanskje største øyeblikk var da Werder Bremen vant den europeiske cupvinnercupen i 1992. I finalen slo de AS Monaco FC 2 – 0. I 1992/93 vant Bratseth og Werder Bremen den tyske ligaen nok en gang.

Tilnavnet «Der Elk» fikk han på grunn av nasjonalitet, men og definitivt på grunn av løpesett og kroppsbygning. De hang til og med et elgegevir på plassen hans i Werder-garderoben, og det henger visstnok ennå i klubbhuset. For Rune Bratseth er langt fra glemt. Rett som det er blir han intervjuet i tysk fotballpresse, og flere ganger er han blitt nevnt som mulig managerkandidat i tyske Bundesligaklubber.

Der Afro von Paul Breitner

Paul Breitner fikk tilnavnet ”Der Afro” på grunn av sitt store, krøllete hår.


Som bildet viser var Breitner fullt på høyde med Kevin Keegan

I 1996 ga de tyske (skøyer)punkerne Die Ärzte ut en snaue to minutters hyldest til Breitners hårmanke. Låta er fra Le Frisur, et konseptalbum om nettopp frisyrer.

Paul Breitner var villmannen og rebellen i tysk fotballs storhetstid. Han startet som eventyrlysten venstreback, men nøyaktig som i sitt politiske ståsted flyttet han seg etter hvert inn mot midten. Både for Real Madrid og etter sitt comeback på landslaget inntok han rollen som midtbanegeneral.

Breitner slo gjennom som 19-åring på et Bayern München i ferd med å etablere seg som et av Europas beste lag; med spillere som Franz Beckenbauer, Sepp Maier og Gerd Müller. Kort tid før sin 21-års fødselsdag var han med å vinne EM for Vesttyskland og to år senere scoret han på det uhyre viktige straffesparket som brakte Vesttyskland ajour i VM-finalen mot Nederland. Til back å være vandret Breitner ualminnelig fritt rundt på banen, men han var taktisk og teknisk sterk og i besittelse av et knallhardt spark, som sammen med den imponerende hårmanken skulle bli hans varemerke.

Utenfor banen forsøkte Breitner å gjøre seg til ikon for maoistene og ble blant annet berømt foreviget lesende kommunistisk propaganda med en Mao-plakat i bakgrunnen. Skulle Breitner ha vært oppriktig kommunist kunne han neppe ha valgt en dårligere karrierevei enn ved å spille for de to høyreorienterte høyborgene Bayern München og Real Madrid (som han sluttet seg til i 1974). Snarere var Breitner en provokatør; alltid på kant med autoriteter, inkludert lagkammeraten, den erklært konservative Franz Beckenbauer. I takt med maoismens generelle nedtur – og viktige sponsorkontrakter – trakk Breitner seg lengre og lengre vekk fra politiske manifestasjoner. Men han var den eneste spileren som sto opp mot den argentinske militærjuntaen og boikottet VM i 1978.

Etter en lengre landslagspause vendte han i 1982 tilbake og var med på å sikre Tyskland sølv og ved samme anledning bli den første europeiske spiller som har scoret i to VM-finaler.

Den skjeggprydede mannen med jernansiktet var aldri redd for å si hva han mente, noe som stadig skapte kontroverser. Den største oppsto utvilsomt på slutten av 90-tallet, da han var landslagssjef kun i 17 timer. Etter å ha fått jobben, kvesset han pennen mot flere sentrale skikkelser i forbundet, og slikt ble selvsagt for drøy kost. En fin fyr, som scorte fine mål:

Annonse